1. mai appell ved Jørgen Foss

Her kan du se og lese appellen fra Jørgen Foss i Sagene kirke på 1. mai

1. mai appell ved Jørgen Foss

Kjære venner.

Gratulerer med dagen!

Tusen takk til Sturla og Marianne for en fin og varm samtale her i Sagene Kirke. Her hvor arbeidere har sittet skulder til skulder i felleskap med bønn om håp og trygghet, i generasjoner.

Et håp om fred. Et håp om at lønningsposen skal holde uka ut. Et håp om varme. Et håp om å bli sett. Et håp om å kunne leve et verdig liv, som den man er.  

I dag feirer vi arbeidernes internasjonale kampdag. En dag vi fyller med arbeidersang, kamprop og faner i felleskap for solidaritet med arbeidere her i Norge, og rundt om i verden.

Hadde dette vært et normalt år, ville tusener ha tatt til gatene rundt om i verden, og her i Norge fylt Youngstorget med nettopp faner, kamprop og felleskap.

Det har blitt en tradisjon at vi avslutter sammen her i Sagene Kirke under Hollenbachfestivalen på 1. mai. En festival hvor vi lytter til en helt spesiell Dronning. Orgelet vårt her i Sagene kirke. Et orgel som roper etter hjelp om renovering, skal generasjoner også i fremtiden få oppleve felleskapet orglet gir.

Jeg er derfor stolt over at et enstemmig bydelsutvalg på torsdag ba innstendig byrådet og bystyret om å bli med å hjelpe Dronninga på Sagene. For vi vil jo igjen samles til konserter, felleskap og 1. mai feiring med orgelmusikk i fremtiden.

Men som i fjor, kan vi ikke samles fysisk til arbeidersang og fest her i kirka i dag. Vi må oppleve denne dagen, hver for oss, men likevel sammen i felleskap og håp. 

For jeg vet at felleskapet lever i oss, og her på Sagene har vi generasjoner med felleskap og solidaritet i årene. Jeg kjenner det på meg når jeg går rundt på Sagene og spesielt nå her i Sagene Kirke i dag. Selv om vi er så få, så er vi så mange.

Og det er så mange vi må og skal være, skal solidariteten, kjærligheten og felleskapet vinne.

For i januar var det tyve år siden en uskyldig ung gutt ble brutalt knivdrept på Holmlia i Oslo, fordi han «så annerledes ut».

Samtidig er det i juli ti år siden 69 barn ble massakrert på en øy fordi de hadde en drøm om et bedre samfunn uten hat.

Ofte så spør jeg meg selv om vi bør være redde for om at hatet igjen vinner, mens vi går rundt med blomster i hand og med håp om at kjærligheten er større enn hatet? 

Benjamin var en livsglad 15 åring som gikk i 10. klasse på Holmlia skole. Han var en sosial gutt som elsket å være med venner og var ofte midtpunktet i flokken. Han var glad i å drive med idrett og hørte ofte på favorittlåten Yesterday av The Beatels, men så var det en ting til. Faren til Benjamin var fra Ghana. At Benjamin hadde en mørkere hudfarge enn det som er vanlig i Norge, var altså nok til at han ble drept av to nynazister denne januarkvelden for 20 år siden.

Ti år senere reiser flere hundre barn og unge på det som blir kalt for sommerens vakreste eventyr. De har gledet seg lenge. Noen har gledet seg helt siden de var der for ett år siden. Der skal de møte andre sosialdemokrater fra andre steder i landet. Det skal være speed-dating, innledninger, fotballturnering og de skal få møte selve landsmoderen; Gro Harlem Brundtland. Kanskje skal de møte sommerflørten fra i fjor og gå en tur på kjærlighetsstien?

Men den 22. juli blir øya som assosieres med kamp og felleskap omgjort til et helvete på jord. 

En høyreekstrem terrorist utkledd som politi kommer seg over til øya og dreper 69 barn og unge og sårer hundretalls. Dette etter å ha drept åtte mennesker og sprengt regjeringskvartalet i fillebiter. De blir drept fordi massemorderen ville straffe Arbeiderpartiet for å ha bidratt til at mennesker med ulik opprinnelse, kultur og religion hadde fått komme til Norge.

De ble drept fordi de trodde på et mangfoldig samfunn hvor folk av ulikt opphav, religion, seksualitet og funksjonsevne har plass.  

Etter begge disse forferdelige hendelsene har vi nordmenn tatt ut til gatene. Ikke med våpen i hånd, eller rop om henrettelse av drapsmenn. Vi har gått ut med fakler og roser. Vi har hørt rådshusklokkene spille Yesterday og Vårt lille land. Vi har ropt ut om kjærlighet og felleskap. Vi har sagt at vi aldri må glemme. Men hjelper det med roser og rådhusklokker, når hatet hos enkelte tar overhånd? Og hva er egentlig hatet? Er det redsel for annerledeshet? Kunnskapsmangel? Opplevelse av at samfunnet ikke er der for deg?Jeg er redd for at vi igjen kommer til å få drap. Hatefulle drap. Barn som blir drept fordi de er annerledes. Eller fordi de tror på et mangfoldig samfunn.

Jeg mener at vi trenger et samfunn som står mye sterke sammen mot hatet. Vi kan ikke ha politikere som skygger banen, eller lar hatet yngle. Vi må gi samfunnet kunnskap og makta til å slå ned hatet og gi de redselsfulle haterne de ordene, og våpnene som kjærligheten har sendt oss.

For vi skal kanskje synge Barn av regnbuen, gå med roser og fakler og la rådhusklokkene spille Yesterday. For vi skal aldri glemme. Men det holder ikke alene.

Vi kan ikke la hatet få grobunn i vårt samfunn. Det er ugress vi må ta opp med rota med en gang. Dessverre er jeg redd for at vi har latt ugresset gro og til dels gjødslet det med å sitte stille.

Jeg lover å leve med grønne fingre i bedet, ha Yesterday på Spotify og dyrke roser. Jeg gleder meg til at Hollenbachorgelet igjen kan spille for fulle kirkebenker og skape rom og felleskap for alle, uansett hvem du er.

 

I vår bakgård er det ikke plass til hatet.

Jørgen Foss 1. mai 21

Beklager, men vi kan ikke finne din posisjon pga instillingene i nettleseren din. Du må tillate autolokasjon for å kunne benytte denne funksjonaliteten:

Se instruksjoner for din nettlester under:

Internet explorer

Internet options / Privacy / Location / klikk på "Clear sites"

Chrome

Settings / Advanced / Priacy and security / Content settings / Location -> Fjern "kirken.no" fra blokkert-lista

Firefox

Options / søk etter "location" / settings / Fjern "Kirken.no" fra blokkert

Safari

Settings for this website / Location -> "Allow"